Dag 22: 14,9 mil!!

Bildan får komme først i dag:

I høyden på vei mot Kvitfjell.

Typisk... Det her e stigning + grus. På vei opp Kvitfjell.

Idyllisk og relativt typisk utsikt fra dagens veivalg.

Tilfeldig utsnitt fra en ung pikes ferd gjennom et kongerike.

Fin utsikt fra dagens første lille stopp i Nord-Sel.

I dag våkna vi opp på Vollheim Camping ved Dovreskogen. Uten at så masse som en dråpe hadde falt ned fra det lokale luftrommet va teltet likevel klissvått på innsida! Morgendisen hadde lagt seg utover plassen, som osen fra kjelleren på en nederlandsk "kafè". Vi va ferdigpakka og på sykkelen halv ni.

Tidlig fikk vi en telefon fra ei dama som heite Clary-Anne. En tidligere Sørreisabeboer, eller nærmere sagt Øvermoen, og enda nærmere - en Kroken. Ikke veit vi - for vi har ikke spurt nån - men vi tippe det va ho Lillian som hadde vært på fære. Så takk for at du tipsa om oss Lillian - og enda meir takk til deg Clary-Anne, for at du tok oss inn i varmen, med en fantastisk kvelds og frokost, samt seng! Og dusj! Og karthjelp (det trengte vi veldig)!

Sia vi starta tidlig, kom vi også tidlig til Otta. Matstopp. Sleit litt med å komme oss videre, men fant ut til slutt. Fulgte høyresida nedover elva i Guldbransdalen. Eller, ned og ned. Det va jo ikke E6 akkurat, så vi lå vel litt lenger opp i høyden. Iallefall: Vi fulgte veien ned til Vinstra. Og så fulgte vi den sida/den veien videre fra Vinstra. Og på et eller anna tidspunkt skulle vi slutta å følge den veien, og heller sykla ned på E6'n. For når vi kom til Ringebu, så sykla vi for fanden meg over et FJELL!!!!! Som vi ikke hadde trengt å sykla over! Det gikk greit altså. Det e bare det at... det va et fjell, og vi hadde ikke trengt å sykla over det. Litt flaut egentlig, når man tenke tilbake på det. Og for den som skulle undre, så va det Kvitfjell. Ganske bratt opp, og ganske bratt ned.

Når vi kom til Tolv, nei, vi meine Tretten, så tok vi endelig over til E6. Da hadde vi også tatt en snakk med ho Clary-Anne, som fortalte oss at den gamle E6'n hadde logge langs motsatt side av elva heile veien. Hellsikke...

Så sykla vi langs E6'n da. Ikke så lenge egentlig, for når vi kom til Øyer gikk det sykkelvei derifra. Litt forbi Hafjell møtte vi ho Clary-Anne som va så snill og tok bagagen våres med seg i bilen, og forklarte kor vi skulle sykle videre. Vi endte til slutt opp øverst i en 800 meter lang bratt bakke, som ikke e særlig populær i følge ho (skjønne æ, Trine, godt, har vært et Golan-barn sjøl). Ho diska opp kvelds med et saftig Mjøsbrød og masse friskt pålegg + jordbær og vannmelon. Ahhhhh!

Så la vi oss og fikk ei kjempegod natts søvn i kjellern vi hadde fått for oss sjøl. 1000 TAKK! Detta va forresten den dagen vi har hatt lengst etappe på til no. Og det blir den nok å stå som i resten av turen. SNAKKES!!!