Dag 17: drøy berikelse

Hallo. HALLO!!!!!!!!!!

Våkna i Namsos uten et spesifikt dagsmål i sikte. Vi hadde bestemt oss for å sykle til Klokkaåtte. Dagen gikk fort egentlig, for vi tok oss god tid med mange lange og gode matpausa, for eksempel i Bangsund og i Osen/Fosen kor vi møtte på et dødshyggelig eldre ektepar. No som vi har kommet lenger sør virke distansen vi har sykla meir imponerende, det vises på ansiktsutrykkan til de vi snakke med. Videre gikk turen over veia som gikk over og i mellom vakre kornåkera, og en halvblå himmel. Så skulle vi ned til Hjellebotn, der vi skulle ta av til Malm. Og trur dåkk ikke vi møte på en helt sinnsykt next level lokal regnbyge?! Veit ikke om nån ting som kan kalles meir lokalt enn det. FOR AT: på null komma niks pøsa det til faens! MEN: heldig som vi e va det et busskur i krysset. Der sto vi i nån minutt. Det blei vått på veien, og vi tok på oss tights og tredde posa på føttern. Så sykla vi videre. Og etter, tja... 2-300 meter måtte vi stoppe igjen. Det blei sykt varmt, og asfalten va like tørr som en kattetunge (kjempetørr).

Så kom vi til Malm. Spise middag på Picasso. Is på Esso. Sykla videre. Verra kommune... Follafoss... Tua............. Så kom vi til Verrastrand. Klokka nærma seg åtte med stormskritt. Klokka på sykkelcomputeren sto på visning, og vi bynte å se etter en plen vi kunne prøve å låne. Vi så mange fine, men nei, vi skulle vente til klokka åtte for å se kor det brakte oss.

Først et hvitt hus, ingen hjemme. Så en gård, ingen hjemme. Så ei som misforsto, og vi blei sendt videre. Så en skole med en fotballbane, og vi bestemte oss for at her skulle vi ligge. Vi spurte nabohuset til fotballbanen om det va ok, og det gikk heeeeilt fint. Vi slo opp teltet, og gjor alt klart. Og så skjedde det nåkka overvelmende, som vi ikke riktig kan sette ord på, men vi kan fortelle grovt åg relativt rett fram ka som skjedde:

Vil dåkk ha pølse, spurte to dame. Meine dåkker det, sa vi. Så gikk vi å spiste pølse hos han Jonny, ho Iren, ho Anita, han Robert og demmes datter Lilly. Pølsen va veldig god. Og så snakka vi utover kvelden. Og natta for den saks skyld. Med nån vi aldri hadde møtt. Bare det i seg sjøl va sykt kult. Så blei vi tilbudd å bo i et dukkehus. E det mulig, tenkte vi... Så lå vi der den natta, i et dukkehus med de mest vidunderlige madrassan en kan tenke seg. Og så va det frokost klokka ni neste mårra.

AT DET GÅR ANT, sir vi bare. For en berikelse for turen våres, å møte på sånne folk! For nån gjestefrie menneska! Vi kan ikke riktig sette ord på kor glad og takknemlig vi e for at tilfeldigheten brakte oss til slikt et hus, og slik en familie. For kvelden va fantastisk, og vi har kun gode minna fra denna kvelden. Så tak skal dåkker ha, for at dåkker e dåkker, og for gjestfriheten og generøsiteten dåkkers. Vi hadde det kjempemessig! Et postkort fra Lindesnes vente dåkker innen to uke.

At det går ant... Vi e enda lamslått. SNAKKES!!!!!!!