Idag va en underlig dag. Ikke av så mange grunna egentlig. D e bare det at... Noen gang våkne man i et dukkehus. Sola skin og lufta e fuktig. D e så varmt at man tar på seg sine letteste klær. Man smør seg tjukt med solkrem. Så sykle man avgårde.
Vel, i vårres tilfelle sykla vi ut av Brønnøysund. D va like varmt som i djevelens gap! Og d va like flatt som... Tja, Middagsfjellet for eksempel. D va fint og idyllisk langs havet, åkera på begge siden av veien, lukt av nyklipt gress og gjødsel. D va et lite stykke til Vennesund, men når vi først kom dit gikk ferga til vårres store overraskelse med en gang - ufrivillig perfekt planlagt!
Så kom vi over til Holm. Vi sykla et lite stykke, inn en fjord og gjennom noen små tunnella og med en gang vi begynte på dagens første betydelige stigning - BANG!!!!!! "Det tordne, Ida!" Over fjellet som steig fra grøftekanten og opp på vårres venstre side lå turens hittil største trøbbelsky! Ka farsken, tenkte vi. Skal vi søke ly før regne kommer?
Så hende det at alt man forutser skjer. Vi fant et busskur like oppe i bakken. Spiste like gjerne noen brødskive i samme slengen. Så ble torden til lyn, så blei lyn til regn og det heile blei til slutt ei smørje av forbipasserende uvær, evt. drittvær. Trudde vi iallefall, for ingen hjemme tok telefonen og kunne gi oss værmeldinga. Når regnet hadde gitt seg sykla vi videre. Også sykla vi inn i det trasige, typisk gråhimlede, skogsforvaltede Nord-Trønderlag. OMG (oh my guard) for et kjedelig, bakkat, klaustrofobisk og motløshetspådrivende stykke å sykle. Det gikk konstant opp og ned ekvidistansemessig, og de gråe skyan lå til enhver tid å slura over oss. Men vi kom oss til Kolvereid. Der slo vi opp telt, spiste og sov. Snakkes. Tja...... !!!!!!!!!!!
En god beskrivelse av nord-trøndelag. D e like kjedelig å kjøre igjennom. Men dersom en vet kor perlen ligg så e d nok like fint gjennom nord-trøndelag som resten av landet.
SvarSlett