Dag 29: en fordypning av våres siste etappe!

Vi våkna opp. Vi hadde jo egentlig ikke dårlig tid, men når vi hadde sykla 8 km, hadde klokka bare rukket å bli 09.30! Regne med vi va så gira på å fullføre turen at vi bare peisa på i uante takter! Vi fulgte en vei som va merka sykkelvei til Mandal. Det gikk først oppover og ut av byen, men når vi nærma oss Søgne flata det ut, og rundt oss lå det åkera, og etterhvert de kvite flotte husan. Skal si det e fint i Søgne!

Når vi hadde... tja, passert Søgne (vi veit ikke, det ligg jo hus overalt), fulgte vi jo sykkelveien videre. Den skulle gå lenger ned en hovedveien, heilt nede med kysten, en vei som va 2 mil lenger. Men vi måtte bare, og vi e glad for at vi valgte den veien, de milan e jo ikke akkurat nåkka å spare på! Og dessuten fikk vi virkelig fanga den sørlandske sommerstemninga! Vi sykla langs hytteinvaderte veia mellom svaberg og små knausa! Og vi har kanskje glemt å nevne det? Det va KNALLVÆR. Vi starta tilogmed dagen med kun shorts og t-skjorte for at det va så fint! Og det føltes lett å sykle. Vi hadde lagt igjen den tyngste bagasjen i Kristiansand, men det va ikke derfor det va så lett... vi va så gira, og alt va i sin skjønneste stand. Og hver en knaus vi sykla over hadde akkurat lang nok nedoverbakke til at vi kunne trø oss lett opp den neste. Vi hadde en matstopp på en betongkant en plass, og ikke altfor lang tid etterpå kom vi til Tregden. Der va det nåkka sånt som et feriesenter, og vi stoppa for å ta oss en is nede på kaia. Der krydde det av både folk og båta, og sola steika som panna til sinnataggen på hans verste dag, love dåkker. Vi kunne ikke hadd en finere dag å ende eventyret våres på. Veit vi sa dagen før at vi hadde sett sørlandet fra sin beste side, men i dag va MINST like bra. Det vil si at det enten va like bra, eller bedre. Begge dagan va bra.

Ikke altfor lenge etter Tregden heller kom vi til Mandal. Vi va rask gjennom der også, vi va nemlig ikke så generøs med pausan våres i dag, men vi følte ikke at vi trengte meir. Vi stoppa på et bakeri og kjøpte bolla vi skulle feire med på Lindesnes, og fylte vann og sånt på en bensinstasjon. Så sykla vi over brua i Mandal, sleit litt med å komme oss videre på grunn av merking, for det går fleire veia ut av Mandal! Men vi fikk hjelp av en mor og en datter, og etter det gikk det fint. Vi fant likevel ikke nåkka sykkelvei som gikk til Vigeland/Lindesnes. Eller, det va en... men det va så dårlig merka så skjønte ikke heilt kor den va. Vi fant iallfall ut at vi bare skulle sykle på hovedveien til Vigeland, det va bare 7 km! Vi passerte kommunegrensa til Lindesnes kommune, og gleden va svær når vi svingte ned til Vigeland - vi hadde endelig kommet til den siste veien som skulle ta oss heilt til Lindesnes. Ingen fleire kryss og lignende å ta hensyn til! Vi spiste litt i Vigeland, og så sykla vi til hellsikke for å komme oss til Lindesnes.

På begynnelsen va det fantastisk. Det va flatt, og vi sykla forbi en plass som heita Snik (hahaha, tenk det!). Og så kom den første oppoverbakken. Og så kom det bare fleire og fleire, og det ville ingen ende ta! Kan ikke huske dem fra tidligere Lindesnesbesøk for å si det sånn... Men missforstå oss rett - det va jo fantastisk fint der, heilt sør i sør. Mange fine hus og fin natur å se på! Og det været.... Ah!

Og så - etter 29 daga på rumpa, eller sykkel om du vil - etter 6 måneders planlegging - etter nån tåra - etter to punkteringe - etter mange telefona hjem - nån konflikta - mange fantastiske møta med både kjente og ukjente menneska - mange fergetura og mange vestlandslefser - va eventyret våres ved veis ende. Denna dagen hadde vi sykla 10 mil på kort tid, vi kom til Lindesnes rundt 16.00. Vi gikk i skranken for å melde våres ankomst, og så hadde vi en avtale med fyrvokteren. Han skulle skrive om oss på nettsida til Lindesnes fyr, og vi skulle skrive oss inn i journalen han hadde for de som har tilbakelagt Norge på langs enten det e på sykkel, føtter eller ski. Vi blei fortalt kor vi skulle gå for å møte han. Men han va ikke inne! Så vi ringte han, så måtte vi vente litt før han kom....

Vi hadde snakka masse om ka vi skulle gjøre når vi kom fram. Korsn vi skulle feire, korsn vi skulle reagere osv... Men plutselig satt vi der. Ka no? Vi sa ikke et ord til hverandre. Bare nåkka sånt som "Ja, no e vi her..." Så kom fyrvoktern. Vi snakka med han, og så snakka han med ho Ida, mens ho Trine skreiv i boka. Her kan du se ka han skreiv om oss! Det va en hyggelig samtale, og han beklaga så masse at han hadde så masse jobb akkurat no, men vi viste våres dypeste forståelse, selvsagt!

Så gikk vi til fyret. Det va faktisk overraskanes tungt å gå opp dit, men vi velge å tru at det va de utbrente låran som hadde peisa på så nådeløst på de siste milen! Vi hadde fått møtet våres overstått, men stillheta mellom oss to vedvarte... Mange ord kan beskrive stemninga som va innfor våres to meters radius, men et ord som står sterkt i sentrum e "tomt". Det va så rart at vi plutselig va framme! Og det va jo ingen som tok oss i mot heller, så det va jo ikke særlig overbevisende! Men vi va altså kommet fram. Men for dem som skulle undre, så va iallfall tanken bak det heile (fordet om det ikke kom ut i ord og følelsa) "YES!!!! TENKE SEG TIL! VI E FERDIG! ABSURD NOK HAR VI SYKLA NORGE PÅ LANGS!"

Vi feira med bolle. Og vestlandslefse seff. Vi gikk opp i fyret. Tok masse bilda. Vi va der i fleire tima og tok livet med ro, mens vi venta på at ho Sissel og han Odd skulle hente oss. Det va digg å bare slappe heilt av, bare sitte i ro og puste i et gjennomsnittlig normalt tempo. Så kjøpte vi vaffel hos ei kjempehyggelig dame i ei campingvogn. Vi koste oss 100% med 100% nystekte vaffle og saft! Vi tok bilda foran skiltet med Lindesnes og Nordkapp i den eine rettninga. Så kom ho Sissel og han Odd til slutt. Så slappa vi av litt til, før vi for av gårde. Det va en flott kveld, med et heilt spesielt lys. Himmelen va rosa og gul, kunne godt tenkt oss å sykla der egentlig (hehe). Og så blir man så trøtt av å kjøre bil altså! Når vi kom tilbake seint på kvelden pakka vi litt av bagasjen våres, og så feira vi med taco. Det va svært koselig. Så sa vi hade til våres husverta, og la oss. En underlig, men også veldig fin dag.

Tenk at vi har sykla Norge på langs...

En fornøyd Trine på tur ut av Søgne (dristig med ei hand på rattet!!!!).

Og ei spent Ida.

Et av de aller siste matstoppan.... På en slags veimur.

Og det siste skilt-stedsbildet. Her e vi altså kommet til Lindesnes fyr!!

Trine på trappa til fyrvokteren.

Oss og fyrvokter Rolf framfor fyret.

OFFISIELT FRAMME!!!

Vaffelvogna, der vi fikk svæære vafle til en minimal pris.

Tja.....
Takk for turen da, Ida.....
Takk for turen, Trine!